Som psykolog møter jeg daglig personer som deler sine innerste følelser og tanker med meg. Gjennom samtaler med dem som søker min hjelp, har jeg blant annet lært at mange husker sitt første møte med døden. Det vil si, da vi for første gang som barn innså at vi en dag kommer til å dø og bli borte. Ofte er dette i forbindelse med dødsfall i familien, et besøk til kirkegården eller når vi ser et dødt dyr. Vi oppdager at det en gang er vår tur til å sovne og aldri våkne igjen.

Som barn finner vi trøst i at det er fryktelig lenge til vi selv skal dø. Etter å ha oppdaget vår egen dødelighet, blir vi likevel aldri den samme igjen. Denne vissheten setter det meste vi gjør i et brutalt perspektiv resten av livet.

Ulike måter å håndtere dødsangst på

Gjennom livet danner vi oss ulike mestringsstrategier for å undertrykke tanken på at vi skal dø. En gang i blant treffer den oss likevel. Det skjer plutselig, litt som et glass vann vi får kastet på oss. Da kjenner vi ubehaget og angsten sige inn. ”Kan det være mulig at jeg en dag sovner inn, og verden bare fortsetter uten meg, som om jeg aldri har eksistert?”, spør vi oss. Det virker så utenkelig.

Døden har naturligvis opptatt mange tenkere og filosofer gjennom historien. Et av spørsmålene de har forsøkt å svare på, er rett og slett hvordan vi skal forholde oss til døden. Enkelte, som for eksempel tilhengere av stoisismen, har argumentert for at den beste måten å håndtere døden på, er gjennom å reflektere ofte over den. Bruke den som en påminner om at vår tid på jorden er begrenset. Idéen til stoikerne er at ved å innse hvor ubetydelige vi er, vil vi paradoksalt nok få frihet fra dødsangsten. Vi vil slutte å forholde oss til døden som en stor, fryktelig ting. At vi ikke lever til å erfare hvordan det er å være død.

Til kontrast fra denne typen filosofi, har religioner forsøkt å gi håp om at døden ikke er slutten, og at evig liv er mulig. Fra et religiøst perspektiv, er det bedre å ikke vie døden for mange tanker, men heller å fokusere på å følge religiøse lover, slik at vi kan kvalifisere oss til et nytt liv etter dette.

Den østerrikske psykologen Sigmund Freudgikk som langt som å hevde at hensikten med sivilisasjon og kultur er å fortrenge vissheten om at vi skal dø. I så fall kan vitenskapelig tilnærming til døden anses som en annen måte å unngå dødsangsten på. Her forsøker vi å håndtere frykten ved å forlenge livet gjennom medisinske og teknologiske nyvinninger. Vi kan trøste oss med at legevitenskapen kan hjelpe oss til å leve lenger. Å muliggjøre evig liv, er for mange forskere på dette feltet det endelige målet.

Men hvem har rett? Hva gjør tanken på å dø med oss i praksis? Får vi et bedre liv av å minne oss selv på at vår tid er begrenset? Eller er vi best tjent med å tenke minst mulig på døden?

Når påminnelse om døden vekker negative reaksjoner i oss

Det forskes mye på hvordan dødsbevissthet påvirker oss. I slike studier blir forsøkspersoner påminnet om sin dødelighet gjennom for eksempel å se på en film med døden som tema, se bilder av døde mennesker, eller tenke på en kirkegård. Deretter blir deres reaksjoner til forskjellige etiske og praktiske problemstillinger registrert.

Flere studier har demonstrert at de fleste blir mer fordomsfulle, egoistiske, aggressive, og til med selvdestruktive av å bli minnet på at de skal dø (1). For eksempel, i en studie av helsevaner, fant forskerne at forsøkspersonene røyket mer og mosjonerte mindre etter å ha blitt minnet om døden (2). Muligens fordi de tenkte at det ikke er noe vits i å leve sunt når man uansett skal dø.

Denne typen studier støtter holdningen om at det er best å ikke tenke for mye på døden. Å bli påminnet sin dødelighet synes å vekke destruktive reaksjoner i oss.

Når påminnelse om døden vekker positive reaksjoner i oss

Men historien slutter ikke der. De studiene jeg har referert til så langt, undersøker nemlig kun ubevisstedødstanker. Det vil si, situasjoner der folk blir minnet på døden på en indirekte måte, uten å bli spesifikt bedt om å tenke på den.

Spiller det noen rolle hvordan man blir minnet om døden? Det kan virke slik. For når forskere studerer bevisste tanker om døden, kommer de ofte til den motsatte konklusjonen – at bevissthet rundt egen dødelighet kan gjøre oss til bedre mennesker.

I undersøkelser av bevisst refleksjon over døden, blir ikke forsøkspersonene gjort oppmerksom på døden gjennom indirekte hint som film eller bilder av døde mennesker. I stedet blir de direkte spurt om å ta seg tid til å tenke over at livet en dag tar slutt, over hvor lenge de tror de har igjen å leve, og lignende refleksjoner knyttet til døden.

Etter å ha gjort denne øvelsen, viser deltagerne ofte seg fra sine bedre sider. De blir mer hjelpsomme mot andre, blir mer tolerante overfor folk fra andre kulturer, får økt fellesskapsfølelse med andre mennesker, tar bedre vare på sin helse, med mer. De reagerer med andre ord på motsatt måte enn når de får ubevisst påminnelse om døden.

Betydningen av å være bevisst sine verdier

Hvordan skal vi forstå disse motstridende forskningsresultatene? Og hva slags praktisk implikasjon har de for vårt liv?

Jeg tror at tidog verdierer to sentrale stikkord her. Påminnelse om døden er i seg selv verken en konstruktiv eller destruktiv ting. Det avgjørende er omstendighetene rundt dødsbevisstheten.

Det å bli minnet om døden, vekker en umiddelbar stressreaksjon i oss som vi blir nødt til å håndtere. Når tanker om døden kommer overraskende på oss uten forvarsel og tilstrekkelig med tid til å bearbeide dem, synes vi å ty til raske mestringsstrategier. Da bruker vi forståelsesmodeller som er lett tilgjengelige i vårt minne. Ofte er disse holdninger og verdier vi adopterer fra samfunnet vi lever i. Disse utsettes vi for med jevne mellomrom, noe som gjør det lettere å gjenkalle dem i en presset situasjon. Derfor reagerer vi med å ty til stereotyper, egoisme og lignende måter forholde oss til verden på.

Når dødsangsten melder seg, kan vår spontane reaksjon være for eksempel å tenke at livet er kort og urettferdig, og det viktigste er å ta vare på egne interesser. Eller at vi tyr til økonomisk rikdom og berømmelse som opplevelser som er viktig å få med seg før man dør.

Når vi får bevisste påminnelser om døden, har vi derimot bedre tid til å reflektere og gjenkalle våre dypere verdier, uavhengig av de som måtte være populære i samfunnet. Energien som tanken på døden utløser, kan vi i slike situasjoner bruke på en konstruktiv måte.

Nettopp betydningen av å ha rask tilgang til egne verdier er blitt demonstrert i flere studier. For eksempel, i et eksperiment ble forsøkspersonene ble bedt om å ta en spasertur, mens de snakket i telefon med forsøkslederen. Denne turen involverte å gå gjennom en kirkegård, men deltagerne ble ikke fortalt at dette var bevisst planlagt fra forskernes side. Mens forsøkspersonene spaserte, minnet forsøkslederen gjennom telefonen dem om viktigheten av å være hjelpsom mot andre.

I det deltagerne gikk gjennom kirkegården, ble de spurt av forsøkslederen om å hjelpe en kollega som slet med en arbeidsoppgave. Deltagernes respons til dette spørsmålet ble registrert. Disse ble deretter sammenlignet med svarene til en gruppe med andre deltagere som ikke gikk gjennom kirkegården, men i en gate litt bortenfor kirken. Deltagere som gikk gjennom kirkegården (og ubevisst påminnet om døden), hadde førti prosent større sannsynlighet for å si ja til å hjelpe kollegaen, sammenlignet med de som gikk på gata (3).

Denne studien understreker betydningen av verdiaktivering. Hva slags verdier vi har tilgang til, synes altså å være avgjørende for hvordan dødsangst påvirker oss.

Hvis du er en person som er bevisst dine verdier, og reflekterer ofte over dine standpunkter i etiske spørsmål, vil du ha lettere tilgang til disse når du blir minnet om døden. Da er det større sannsynlighet for at dødsangsten vil motivere deg til å handle etter etiske prinsipper, forbedre livet ditt og få mer ut av din tildelte tid på jorden. Hvis refleksjon over grunnleggende verdispørsmål til gjengjeld ikke står sentralt i ditt liv, vil ikke påminnelse om døden motivere deg til personlig vekst. Snarere tvert imot.

Så nå gjelder det å reflektere. Hva er viktige verdier for deg? Hvilke prinsipper vil du styre livet ditt etter? Hva står du for?

Referanser

1. Greenberg, J., Solomon, L., & Arndt, J. (2008). A basic but uniquely human motivation: Terror management. I J. Y. Shah & W. L. Gardner: Handbook of motivation science (s. 114-134). New York, NY: Guilford.
2. Vail, K. E., Juhl, J., Arndt, J., Vess, M., Routledge, C. & Rutjens, B. (2012). When death is good for life: Considering the positive trajectories of Terror Management. Pers Soc Psychol Rev., s. 1-27.
3. Gailliot, M. T., Sillman, T. F., Schmeichel, B. J., Maner, J. K., & Plant, E. A. (2008). Mortality salience increases adherence to salient norms and values. Personality and Social Psychology Bulletin, 34, 993-1003.