Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn

Arbeidsnarkomani: De som bruker jobben til å ødelegge seg

ARBEIDSNARKOMANI — Det starter ofte på legevakten. En person, gjerne med god helse, høyere utdanning og god jobb, forteller at han eller hun ble plutselig rammet av intense smerter i brystet. Vedkommende opplevde hendelsen som svært skremmende, og ble redd for å ha blitt rammet av hjerteinfarkt eller andre alvorlige sykdommer. Derfor dro han rett til legevakten.

Der blir det tatt mange medisinske tester, men man finner ingenting galt – verken med hjertet eller andre deler av kroppen. Undersøkelsen ender gjerne med en diffus diagnose som krystallsyken eller virus på balansenerven. Til slutt er det en lege med erfaring fra psykiatri som stiller den riktige diagnosen panikkanfall. Pasienten blir deretter bedt om å ta kontakt med psykolog for behandling.

Jeg blir jevnlig kontaktet av personer med denne typen plager. Under vår første samtale får jeg høre om et liv med svært høy arbeidsbelastning over lang tid, ofte flere år. Jeg blir fortalt historier som vitner om et liv der jobben er blitt prioritert mye høyere enn alt annet.

Det de forteller er nærmest uvirkelig for utenforstående. De melder om arbeidsdager på 14-16 timer, 6 eller 7 dager i uken. Den lille tiden de har borte fra arbeidsplassen, er likevel viet til å jobbe. De kan sitte hjemme på kveldstid og svare på telefoner og e-poster relatert til jobben, eller at de rett og slett har hjemmekontor. Enkelte kan til og med våkne midt på natten og sjekke e-post.

Livet til slike personer er tilrettelagt for å jobbe mest mulig. I den grad de klarer å la være å arbeide, er jobben likevel til stede i deres tanker. De kan for eksempel sitte og se på TV mens de i tankene planlegger møter, lager liste over arbeidsoppgaver eller forbereder neste arbeidsdag.

 

Ingen diagnose

Denne tilstanden er ingen diagnose, men kalles arbeidsnarkomani på fagspråket. Et slikt grenseløst forhold til jobben får naturligvis negativ innvirkning på livet for øvrig. Arbeidsnarkomane har lite kontakt med andre mennesker utenom jobben. De mister gradvis sine venner, og relasjonen til partner og familie blir skadelidende. De bruker lite tid på ektefelle og barn, og den lille tiden de er fysisk til stede hos familien, er de likevel mentalt fraværende. Som følge av en slik livsstil, opplever mange arbeidsnarkomane samlivsbrudd.

I tillegg til dårlig sosialt liv, er andre vanlige konsekvenser av overdreven jobbing vektøkning, dårlig kost, lite fysisk aktivitet, søvnplager og manglende glede over ting som ikke er relatert til jobb.

Til å begynne med får arbeidsnarkomane glede og energi av å jobbe mye. De får positiv oppmerksomhet for sin innsats, og blir møtt med ros og beundring av kolleger. I tillegg medfører hardt arbeid ofte til rask klatring på karrierestigen og lønnsøkning.

Alle disse positive opplevelsene motiverer arbeidsnarkomane til å jobbe enda hardere. Det kan gå måneder eller år før de negative konsekvensene av en slik livsstil melder seg. Til gjengjeld kommer da plagene som regel plutselig og på en overveldende måte, slik som beskrevet innledningsvis. For enkelte kan plagene likevel vokse gradvis frem.

Adferd

  • Jobber svært mye (gjerne 12-16 timer om dagen, 6-7 dager i uka)
  • Griper enhver mulighet til å jobbe enda mer
  • Vanskelig for å ta fri. Jobben blir med over alt.

Tanker og følelser

  • Konstant stresset og bekymret for jobb
  • Opptatt av å være flink, gjøre godt inntrykk på kolleger og ledere
  • Utviklet avhengighet til jobb, vanskelig for å la være å arbeide
  • Blir irritabel og reagerer med sinne dersom noe hindrer en fra å jobbe
  • Reagerer med bortforklaringer og unnskyldninger dersom noen påpeker at de jobber for mye

Konsekvenser

  • Søvnproblemer
  • Helseproblemer og kroppslig smerte
  • Følelse av tomhet eller depresjon
  • Tap av kontakt med venner og familie
  • Samlivsproblemer/samlivsbrudd
  • Fare for å utvikle avhengighet til medisiner eller rusmidler

Kronisk stress

Arbeidsnarkomani er en form for kronisk stress. Den ekstreme arbeidsbelastningen slike personer utsetter seg for, skaper en unntakstilstand i kroppen. Til å begynne med kan dette oppleves som en god ting. Kroppen mobiliseres, og man føler seg energisk, skjerpet og sterk. Den første reaksjonen kan oppleves som en slags rus. Mange rammede forteller i ettertid: «Jeg forstod ikke at noe som var så gøy kunne være skadelig for meg.»

Den sekundære reaksjonen er ikke like gøy. Nå er kroppen utmattet som konsekvens av å ha mobilisert i lang tid. Musklene er utslitte, noe som resulterer i energimangel og smerter på steder som bena, armene, ryggen og nakken. Mange opplever i tillegg forstyrret søvn, dårlig appetitt, urolig mage, hjertebank, kaldsvette, diare, økt puls, svimmelhet, hodepine, øresus, og til og med synsforstyrrelser.

Vanlige psykiske reaksjoner er panikkanfall, uro, grubling, tvangstanker, nedstemthet, labilitet, gråtetokter, lav selvtillit, hukommelsesproblemer og konsentrasjonsvansker. Alle disse reaksjonene fører til utbrenthet, og det blir umulig å fortsette å jobbe.

Hvorfor blir man arbeidsnarkoman?

Jeg har alltid likt å jobbe med arbeidsnarkomane. I tillegg til at det er meningsfullt å hjelpe personer med så sterke plager, blir jeg nysgjerrig på hvorfor noe i utgangspunktet så positivt som jobb, ender opp med å bli skadelig for en del personer.

Arbeid er jo noe av det viktigste vi har. Det bidrar til å gi oss autonomi, mestringsopplevelse, selvtillit, og er en viktig del av vår identitet. Høy arbeidsmoral er i utgangspunktet en god ting. Å jobbe hardt er som regel den sikreste måten å nå sine mål på. Likevel skjærer det seg for enkelte. De mister kontrollen over seg selv. Arbeidet overtar og skaper en sterk ubalanse i deres liv. De jobber seg rett og slett syke. Hvorfor skjer dette?

«Jeg forstod ikke at noe som var så gøy kunne være skadelig for meg.»

Røttene til arbeidsnarkomani ligger i barndommen

Det er knapt noen hemmelighet at kvaliteten på barns relasjon til familien har stor påvirkning på deres utvikling. Sårbarhet for å utvikle arbeidsnarkomani er intet unntak.

Mange av de jeg har hatt i behandling, har fortalt om en oppvekst der foreldrene hadde sterkt fokus på å være flink, produktiv og pliktoppfyllende. Ofte dreier det seg om å gjøre det godt på skolen, men også i idrett eller andre fritidsaktiviteter. Slike foreldre snakker ofte med barnet om hva som ikke er bra nok, og hva de må gjøre for å bli bedre. I tillegg roser de gode prestasjoner og oppnåelser. Det som indirekte formidles i en oppdragelsesstil dominert av fokus på prestasjoner, er at barnet slik det er, ikke er godt nok. Det må forandre seg og bli bedre for å bli sett og akseptert.

Slike barn oppdager at de får positiv oppmerksomhet og bekreftelse når de er flinke, men lite ellers. På sikt vil dette mønsteret blir internalisert, og prege deres selvforståelse. De vil forsøke å utmerke seg positivt for å får anerkjennelse av sine foreldre. Og motsatt vil de føle uro og skam når de ikke er flinke, og utmerker seg på en positiv måte.

Denne tilknytningsstilen følger slike barn inn i voksen alder, og de relaterer seg til andre mennesker, inkludert arbeidsgivere, på samme måte. For noen arbeidsnarkomane ligger imiderltid ikke kilden til avhengigheten i oppveksten, men kan relateres til sterke opplevelser av negativ karakter senere i livet. Dersom en person blir utsatt for mobbing, ydmykelse, ekstrem frykt eller andre sterke påkjenninger hvor håndtering av følelsene mislykkes, kan det å jobbe i ekstreme mengder bli en strategi for å holde den overveldende smerten unna. Vedkommende vil forsøke å blir usårbar ved å finne beskyttelse i noe som hun eller han mestrer svært godt.

 

Indre usikkerhet

Arbeidsnarkomane er kronisk plaget av uro og usikkerhet i relasjon til andre. For dem faller det naturlig å knytte seg til andre gjennom å forsøke å kvalifisere seg for dem. De opplever en konstant trang til å fremstå som dyktige, ressurssterke eller hjelpsomme. Noen av dem tenker rett og slett at de må bli best. På denne måten ønsker de å gi andre grunner til å ikke avvise eller forlate dem.

I jobbsammenheng betyr det at de anstrenger seg for å få anerkjennelse av kolleger og sjefer. De ønsker å være en umistelig ressurs, slik at arbeidsgiver ikke skal avvise eller avskjedige dem.

Men uansett hvor hardt de måtte jobbe og hvor dyktige de måtte være, blir det aldri nok. Angsten og bekymringen vender alltid tilbake, og de trenger en ny dose med bekreftelse for å dempe uroen. Derfor jobber de enda hardere, og den onde sirkelen som de kommer i, gjør dem til arbeidsnarkomane. Deretter tar avhengigheten stadig mer over og dominerer alle aspekter ved deres liv.

Arbeidsnarkomani er en mislykket mestringsstrategi

Som alle andre, ønsker arbeidsavhengige å ha tilfredsstillende relasjoner. Men vennskapelig eller intim relasjon til andre vekker sterk angst i dem. I neste omgang havner de i stadig grubling og analysering av sin situasjon. Og de kan tilskrive andre personer tanker og holdninger som de ikke nødvendigvis har.

De arbeidsnarkomane tenker «Andre  synes ikke jeg er bra nok», «De liker meg ikke», «Jeg må bli best for å bli likt», eller lignende. Deretter jobber de enda mer for å dempe uroen og bli flinkere, slik at andre skal ha grunn til å like dem. På denne måten forsøker de å løse problemet sitt, men ender ufrivillig opp med å gjøre det verre for seg. I de fleste tilfeller skjer dette ubevisst, og vedkommende ser ikke selv sammenhengen mellom følelser, angst og defensiv adferd (overdreven jobbing). Mange oppdager dette først i samtaler med psykolog.

Arbeidsnarkomane går inn i en psykologisk boble

Som nevnt har arbeid en kortvarig dempende effekt på uroen til arbeidsnarkomane. Jobben blir deres medisin for angst. Derfor utvikler de ulike strategier for å skjerme arbeidet, og holde unna alt som kan komme mellom dem og jobben. De stenger ute alt og alle som måtte minne dem på at det de driver med er farlig. De trer inn i en psykologisk boble der virkeligheten blokkeres fra å nå bevisstheten.

Mange arbeidsnarkomane blir nærmest som roboter. De mister til og med kontakten med egen kropp. De fortrenger dens signaler, og undertrykker følelser og smerte. Arbeidsnarkomane har ofte ikke bevisst opplevelse av å være engstelige. I stedet opererer de med rasjonaliseringer og vikarierende årsaker som «Firmaet er helt avhengig av meg», «Det er gøy å jobbe», eller «Dette er midlertidig. Neste måned blir det bedre». Men de innser sjelden alvoret i sin situasjonen. Ikke før kroppen sier stopp, og de oppdager at de er utbrente.

Går det an å bli kvitt arbeidsnarkomani?

Jeg har gjort langtidsoppfølging av mange  av mine pasienter med arbeidsnarkomani. Min erfaring er at tilfriskning er fullt mulig, men at det er avhengig av flere faktorer.

For det første er det viktig at pasienten får hjelp av en psykolog som har erfaring med arbeidsavhengighet og utbrenthet. Dette er avgjørende både i forhold til å stille korrekt diagnose og gi riktig behandling. Arbeidsavhengighet er ikke en egen diagnose, men diagnostiseres under Nevrasteni i manualen (ICD-10). Før diagnosen settes, må psykologen utelukke andre lidelser som kan tilsynelatende virke som arbeidsnarkomani. Spesielt gjelder det å utelukke bipolar lidelse, tvangslidelser, og engstelig-unnvikende personlighetsforstyrrelse.

I starten har arbeidsavhengige sterke plager. Derfor er motivasjonen til å gå i behandling høy. Men etter en periode blir det ofte tydelig for meg hvem som kommer til å bli frisk, og hvem som antagelig ikke kommer til å bli det.

Nødvendig med innsikt

Den viktigste forskjellen mellom disse to gruppene kan oppsummeres med ordene aksept og tålmodighet. De som ikke får fullt utbytte av behandlingen, er de som tenker at de ikke har tid til å være syke og utbrente. En rask løsning på problemet er det som står på deres agenda. De håper at jeg kan gi dem noen hurtigvirkende teknikker som gjør dem fort friske. Slike personer har ennå ikke innsett hva slags lidelse de har med å gjøre. De har til gode å oppdage at det er deres egen adferd som gjør dem syke. Det eneste de er opptatt av, er å få energien tilbake slik at de kan gå tilbake til sin vante livsstil.

Etter noen timer med behandling, går som regel lidelsestrykket ned. Da reagerer en del med å avslutte behandlingen. Siden de føler seg bedre, tenker de at problemet er løst. Da går de gjerne tilbake til å jobbe slik de har gjort før, men etter en stund blir de dårlige på nytt.

Mange blir syke flere ganger før de endelig innser alvoret i sin situasjon. Dessverre har jeg sett enkelte få kroniske plager av arbeidsnarkomani. Årsaken er at de ikke forstod alvoret i sin situasjon før det var for sent. I et par tilfeller har jeg til og med sett arbeidsnarkomani føre til varig arbeidsuførhet.

Hurtigvirkende mirakelløsninger finnes dessverre ikke. Men de fleste som aksepterer at det tar tid å bli helt bra, og er villige til å forplikte seg til behandlingen, blir friske til slutt. I motsetning til de som blir syke på nytt, tar slike personer behandlingen på alvor, også etter at de verste symptomene har gitt seg. De er villige til å gå i dybden og jobbe med de sidene ved sin personlighet som forårsaket deres plager. Innsikten om at et liv med ekstrem arbeidsmengde ikke er forenelig med god psykisk og fysisk helse, er på plass. De har forstått at de aldri kan vende tilbake til den gamle livsstilen igjen.

Dersom du er plaget av arbeidsnarkomani og ønsker hjelp fra en psykolog, er du velkommen til å ta kontakt med meg. Trykk på “Bestill time” i menyen øverst på siden.

Psykolog Oslo

Saher Sourouri

Jeg er en psykolog i privat praksis i Oslo. Jeg er glad i fagformidling, og bruker denne bloggen til å dele psykologisk kunnskap.

Finn meg på sosiale medier

Close Menu