bok_icon
2_FORFATTEREN
3_kontakt
77081 Total Views 15 Views Today
Home / Uncategorized / Hvorfor går det ofte galt når psykologi populariseres?
Moses

Hvorfor går det ofte galt når psykologi populariseres?

I programmet «Oppdrag lykke» som gikk på NRK høsten 2013, ble vi kjent med fire personer som forsøkte å bli lykkelige ved hjelp av positiv psykologi. Gjennom en serie på åtte programmer, fulgte vi disse personene mens de blant annet forsøkte å endre tankemønster, uttrykke takknemlighet og prøve seg på nye utfordringer. Programmet ble møtt av kritiske røster fra flere hold. Noen fagpersoner beskyldte positiv psykologi for å mangle vitenskapelig dokumentasjon (1). Andre argumenterte for at alt fokuset på lykke skaper urealistiske forventninger til livet (2).

Positiv psykologi er ikke bare et forskningsfelt. Den har også vokst seg til å bli en millionindustri. Årlig publiseres det et større antall bøker og annet selvhjelpsmateriale om positiv psykologi rettet mot et allment publikum. Vi har fått positiv psykologi-coaching, og vi har fått arbeidsplasser som har innført prinsipper fra dette fagfeltet for å øke lykken hos sine ansatte.

Positiv psykologi er ikke den første psykologiske teorien som er blitt forsøkt brukt til å løse store og sammensatte problemer. Den amerikanske psykologen John Watson sa i 1930 følgende: «Gi meg et dusin sunne og velskapte barn, og min egen verden å oppfostre dem i, og jeg kan garantere deg at jeg kan trene opp et hvilket som helst av barna til å bli en hver form for spesialist jeg velger – lege, advokat, artist, kjøpmann, og, ja, selv fattigmann og tyv, uavhengig av barnets talenter, tendenser, evner, kall eller rase» (3). Watson var representant for en læringsteori som kalles behaviorisme. Denne teorien har som hovedprinsipp at både dyr og mennesker formes av konsekvensene av sine handlinger, og lite annet. Hvis en handling blir straffet, vil det være mindre sannsynlig at den gjentas i fremtiden. Og hvis handlingen blir belønnet, øker sannsynligheten for at den gjentas. Idéen var at ved å bruke straff og belønning riktig, ville man kunne løse de fleste menneskelige problemer som avhengighet, motivasjonsproblemer, manglende lykke, og så videre (4).

Det ble forsket mye på behaviorisme, og kunnskapen viste seg å være anvendbar på mange ulike psykologiske problemstillinger, fra manglende motivasjon på arbeidsplassen, til behandling av psykiske lidelser. Etter hvert begynte teorien imidlertid å slå sprekker. Det viste seg at belønning og straff ikke alltid var nok til å forandre adferd, og behavioristiske metoder var ofte ineffektive i praksis. Psykologer fra andre forskningstradisjoner påpekte at mennesker formes av mye mer enn bare konsekvensene av det de foretar seg. Både personlighet, individuelle preferanser, familiebakgrunn og andre faktorer spiller inn i forhold til hvordan en person opplever verden og oppfører seg (4).
Etter et par tiår mistet behaviorismen sin dominerende posisjon i psykologien, men tendensen til å bruke et avgrenset forskningsfelt til å forklare nærmest alle psykologiske problemer har vedvart.

Noen år etter behaviorismens storhetstid, kom konseptet om selvtillit på moten. Forskning kunne nemlig dokumentere at folks vurdering av seg selv og sine evner har avgjørende betydning for hvor store utfordringer de utsetter seg selv for. De med høy selvtillit tar oftere initiativ enn andre. De kommer i en god sirkel hvor de oftere prøver å oppnå noe, og dermed også lykkes oftere. Dette styrker i neste omgang deres selvtillit. De som derimot har lav selvtillit har en tendens til å unngå utfordringer, og får derfor færre opplevelser av mestring. Dette er med på å bekrefte deres lave selvbilde (5). Med dette var en ny selvhjelpsbølge i gang, og forfattere, coacher og andre var klare til å hjelpe folk til å øke selvtilliten. Mangel på selvtillit ble ansett å være kilden til manglende lykke og velvære.

Dessverre skulle det vise seg at heller ikke høy selvtillit var løsningen på alle problemer. Nyere studier kunne nemlig dokumentere at økt selvtillit, til tross for å ha flere fordeler, verken førte til økt lykke, produktivitet eller bedre prestasjoner. Kanskje det er på grunn av slike studier at selvtillit har fått mindre oppmerksomhet de siste årene (6).

Positiv psykologi
Når den sterke entusiasmen rundt selvtillitsforskning avtok utover 1990-tallet, ble den gradvis erstattet av det nye og fremadgående fagfeltet positiv psykologi. Også dette fagfeltet tok på seg oppgaven med å hjelpe folk å bli lykkelige. Nå var det ikke belønning for godt arbeid eller høy selvtillit som stod på plakaten. Lykken skulle i stedet skapes gjennom å finne meningsfullt arbeid, dyrke en optimistisk holdning til livet, føle takknemlighet, meditere, med mer (7). Med slike selvpålagte ambisjoner, måtte det bli skapt store forventinger til hva positiv psykologi kunne utrette, og det kommersielle maskineriet knyttet til retningen er blitt minst like stort som ved selvtillitsbølgen. Men som nevnt innledningsvis, har også misnøyen med positiv psykologi begynt å vokse. Forskningsresultatene er ikke like oppmuntrende som de var til å begynne med og mange hevder at positiv psykologi ikke innfrir de store forventningene som ble skapt (1). Historien synes altså å gjenta seg enda en gang. Har vi lært noe av den? Det virker ikke slik. Nye motekonsepter er allerede på vei. Hils derfor på den neste løsningen på alle dine problemer: Viljestyrke.

Er viljestyrke den nye vinen?
Mye tyder på at viljestyrke er det neste psykologiske begrepet verden kommer til å bli betatt av. Viljestyrke er rett og slett den energien som gjør at vi kan kontrollere våre handlinger. Vi bruker viljestyrke til å ta valg som fører oss nærmere vårt mål, og til å motstå fristelser som ødelegger for måloppnåelse.

Forskning har dokumentert at personer med sterk viljestyrke er mer suksessfulle enn andre på de fleste områder i livet (8). Som en av pionerene innen viljestyrkeforskning, Roy Baumeister, har uttalt: «Folk med god selvkontroll gjør det bedre enn andre. De er mer suksessfulle på jobb, mer suksessfulle på skolen, de har bedre relasjoner til andre, er mer stabile, og har færre konflikter. De er mer populære blant venner. De er lykkeligere, og opplever mindre stress i livet. De skårer høyere på alle typer målinger av adferd og psykisk helse. De er til og med i bedre fysisk form. (…) og til slutt; de lever lenger enn andre» (9). Den gode nyheten er at alle kan trene opp viljestyrken sin til å bli sterkere (8). Har vi hørt denne historien før?

Det er allerede kommet ut en bestselger om viljestyrke, og Roy Baumeister er medforfatter av den (8). Viljestyrke er et tema som stadig oftere blir nevnt i aviser og tidsskrifter. Antagelig er det ikke lenge før konsulentfirmaer starter med viljestyrketrening på arbeidsplasser, hvis det da ikke allerede har skjedd.

Hvorfor gjentar historien seg stadig vekk?
Noe pleier å gå galt når psykologisk forskning populariseres. Man skulle tro at ny forskning ville supplere den forskningen som allerede finnes. I stedet erstatter begreper og teorier hverandre, på samme måte som klesmoter. Vi bruker ikke ny forskning som supplement til den kunnskapen vi allerede har om mennesket. Vi har heller en tendens til å forkaste det vi kan til fordel for noe nytt, når det logiske ville være å gå bort fra teorier bare når de er tilstrekkelig empirisk tilbakevist.

Kommersielle interesser er nok en viktig årsak til at denne typen forskning ofte styres av trender. Mange av oss har vanskelig for å akseptere at det å forandre seg er en krevende og komplisert prosess. Vi holder heller fast ved drømmen om en enkel løsning. Derfor fortsetter vi å lete etter en enkel metode eller teknikk som skal gjøre oss mindre stressede, mer produktive, lykkeligere, og så videre. De som skriver bøker og selger kurs synes å utnytte dette til det fulle. De appellerer til vår drøm om en enkel løsning. Ekspertene sier: «Glem alt det du har lært før. Det jeg har å tilby er ekte varer.» De lettvinte løsningene er langt enklere å selge enn de sammensatte. Og vi lar oss lokke om og om igjen.

Individet i sentrum
Forskere er selvfølgelig ikke onde, og det hender sjelden at de er ute etter å lure oss. Det er ikke noe i veien med verken behaviorisme, selvtillit, viljestyrke eller andre forskningsbaserte konsepter. De bidrar alle med noe verdifullt når vi forsøker å forstå oss selv eller skape forandringer. De virker på hvert sitt avgrensede område. Problemet oppstår når de selges som løsningen på alle problemer. Uansett hvor mye empirisk støtte et konsept måtte ha, vil det mislykkes når det blir gitt som en felles løsning på problemene til et titalls eller hundretalls ansatte i en bedrift, eller tusenvis av lesere.

Anvendt psykologisk forskning gir kun mening når du som individ og dine spesifikke utfordringer tas hensyn til. Hvis ditt problem er manglende viljestyrke, kan ikke all optimisme eller takknemlighet i verden hjelpe deg. Og motsatt, hvis ditt problem er manglende selvtillit, hjelper det lite å trene viljestyrken. Men de fleste av oss nekter å gi slipp på drømmen om å finne den ultimate løsningen i neste bok, og forfattere ønsker som kjent å selge mange bøker. Alt ligger derfor til rette for at psykologisk forskning kan fortsette å bli brukt som et motefenomen i fremtiden.

Referanser

1. http://http://morgenbladet.no/debatt/2013/lykkejakt_pa_villspor#.Usu_cGeA1aQ
3. http://psychology.about.com/od/profilesofmajorthinkers/p/watson.htm
4. Passer, M. & Smith, R. Psychology: Frontiers and applications. McGraw-Hill, 2003.
5. Smelser, N. J. Self-esteem and social problems: An introduction. University of California Press, 1989.
6. Baumeister, R. m.fl. Does high self-esteem cause better performance, interpersonal success, happiness, or healthier lifestyles? Psychological Science in the Public Interest 4 (2004).
7. Seligman, M. Authentic happiness. Atria, 2004.
8. Baumeister, R. F. & Tierny, John. Willpower. Rediscovering the greatest human strength. Penguin books, 2011.
9. http://www.youtube.com/watch?v=ibui4M4eito

5937 Total Views 3 Views Today
Scroll To Top