bok_icon
2_FORFATTEREN
3_kontakt
77090 Total Views 24 Views Today
Home / Uncategorized / Suksessfull og arbeidsnarkoman: De som bruker jobben til å ødelegge seg
Arbeidsnarkoman 03

Suksessfull og arbeidsnarkoman: De som bruker jobben til å ødelegge seg

Det starter ofte på legevakten. En person i sin beste alder, og med høy utdanning og god jobb forteller at han eller hun ble plutselig rammet av intense smerter i brystet. Vedkommende opplevde hendelsen som svært skremmende, og ble redd for å ha blitt rammet av hjerteinfarkt eller andre alvorlige sykdommer. Derfor dro han rett til legevakten.

Der blir det tatt mange medisinske tester, men man finner ingenting galt – verken med hjertet eller andre kroppsdeler. Undersøkelsen ender ofte med diffuse diagnoser som krystallsyken eller virus på balansenerven. Til slutt er det en lege med erfaring fra psykiatri som stiller den riktige diagnosen panikkanfall. Pasienten blir deretter bedt om å ta kontakt med psykolog for behandling.

Jeg blir jevnlig kontaktet av personer med denne typen plager. Stort sett dreier det seg om menn (og av og til kvinner) i alderen 30 til 50 år. Og som regel er dette friske personer uten historie med alvorlige sykdommer.

Under første samtale med slike personer får jeg høre om et liv med svært høy arbeidsbelastning over lang tid, ofte flere år. Jeg blir fortalt historier som vitner om et liv der jobben er blitt prioritert mye høyere enn alt annet.

Det de forteller er nærmest uvirkelig for en utenforstående. De melder om arbeidsdager på 14-16 timer, 6 eller 7 dager i uken. En pasient fortalte meg at han en i periode jobbet 20 timer i døgnet flere ganger i uken!

Den lille tiden de har borte fra arbeidsplassen, er også viet til å jobbe. De kan sitte hjemme på kveldstid og svare på telefoner og e-poster relatert til jobben, eller at de rett og slett har hjemmekontor. Enkelte kan til og med våkne midt på natten og sjekke e-post.

Livet til slike personer er tilrettelagt for å jobbe mest mulig. I den grad de klarer å la være å arbeide, er jobben likevel til stede i deres tanker. De kan for eksempel sitte og se på TV, mens de i tankene planlegger møter, lager liste over arbeidsoppgaver og forbereder neste arbeidsdag. Denne tilstanden er ingen diagnose, men kalles arbeidsnarkomani på fagspråket.

Et slikt grenseløst forhold til jobben får naturligvis negativ innvirkning på livet for øvrig. Arbeidsnarkomane har lite kontakt med andre mennesker utenom jobben. De mister gradvis sine venner, og relasjonen til partner og familie blir skadelidende. De bruker lite tid på ektefelle og barn, og den lille tiden de er fysisk til stede hos familien, er de likevel mentalt fraværende. Som følge av en slik livsstil, opplever mange arbeidsnarkomane samlivsbrudd.

I tillegg til dårlig sosialt liv, er andre vanlige konsekvenser av overdreven jobbing vektøkning, dårlig kost, lite fysisk aktivitet, søvnplager og manglende glede over ting som ikke er relatert til jobb. Kronisk neglisjering av andre viktige gjøremål er annet et typisk kjennetegn.

Til å begynne med får arbeidsnarkomane glede og energi av å jobbe mye. De får positiv oppmerksomhet for sin innsats. De blir møtt med ros og beundring av kolleger, og får høy status på arbeidsplassen. I tillegg medfører hardt arbeid ofte til rask klatring på karrierestigen og lønnsøkning. Alle disse positive opplevelsene motiverer dem til å jobbe enda hardere.

Det kan gå måneder eller år før de negative konsekvensene av en slik livsstil melder seg. Til gjengjeld kommer da plagene som regel plutselig og på en overveldende måte, slik som beskrevet innledningsvis. Men for enkelte kan plagene vokse gradvis frem.


Arbeidsnarkoman 04

Kronisk stress

Arbeidsnarkomani er en form for kronisk stress. Den ekstreme arbeidsbelastningen slike personer utsetter seg for, skaper en unntakstilstand i kroppen. Innledningsvis kan dette oppleves som en god ting. Kroppen mobiliseres, og man føler seg energisk, skjerpet og sterk. Den første responsen kan oppleves som en slags rus. Mange rammede forteller i ettertid: «Jeg forstod ikke at noe som var så gøy kunne være skadelig for meg.»

Den sekundære reaksjonen er ikke like gøy. Nå er kroppen utmattet av å være i mobilisering for lenge. Musklene er utslitte, noe som resulterer i energimangel og smerter på steder som bena, armene, ryggen og nakken. Mange opplever i tillegg forstyrret søvn, dårlig appetitt, urolig mage, hjertebank, kaldsvette, diare, økt puls, svimmelhet, hodepine, øresus, og til og med synsforstyrrelser.

Vanlige psykiske plager er panikkanfall, uro, grubling, tvangstanker, nedstemthet, labilitet, gråtetokter, lav selvtillit, hukommelsesproblemer og konsentrasjonsvansker. Alle disse reaksjonene fører til utbrenthet, og det blir umulig å fortsette å jobbe.


Hvorfor blir man arbeidsnarkoman?

Jeg har alltid likt å jobbe med denne pasientgruppen. I tillegg til at det er meningsfullt å hjelpe personer med så sterke plager, blir jeg nysgjerrig på hvorfor jobben kan ende opp med å bli skadelig for en del personer.

Arbeid er jo noe av det viktigste vi har. Det bidrar til å gi oss autonomi, mestringsopplevelse, selvtillit, og er en viktig del av vår identitet. Høy arbeidsmoral er i utgangspunktet en god ting. Å jobbe hardt er som regel den sikreste måten å nå sine mål på. Likevel skjærer det seg for enkelte. De mister kontrollen over seg selv. Arbeidet overtar og skaper en sterk ubalanse i deres liv. De jobber seg syke. Hvorfor skjer dette?


Røttene til arbeidsnarkomani ligger i barndommen

Det er knapt noen hemmelighet at kvaliteten på barns relasjon til familien, har stor påvirkning på deres utvikling. Sårbarhet for å utvikle arbeidsnarkomani er intet unntak.

Mange av de jeg har hatt i behandling, har fortalt om en oppvekst der foreldrene hadde sterkt fokus på å være flink. Ofte dreier det seg om å gjøre det godt på skolen, men også i idrett eller andre fritidsaktiviteter. Slike foreldre snakker ofte med barnet om hva som ikke er bra nok, og hva de må gjøre for å bli bedre. I tillegg roser de gode prestasjoner og oppnåelser. Det som indirekte formidles i en oppdragelsesstil dominert av fokus på prestasjoner, er at barnet slik det er, ikke er godt nok. Det må forandre seg og bli bedre for å bli akseptert og satt pris på.

Slike barn oppdager at de får positiv oppmerksomhet og bekreftelse når de er flinke, men lite ellers. På sikt vil dette mønsteret blir internalisert, og prege dets selvforståelse. Barnet vil forsøke å utmerke seg positivt for å bli sett og akseptert av sine foreldre. Og motsatt vil det ofte føle uro og skam når han eller hun ikke er flink, eller utmerker seg på en positiv måte.

Denne tilknytningsstilen følger slike barn inn i voksen alder, og de relaterer seg til andre mennesker, inkludert arbeidsgivere, på samme måte.

For noen arbeidsnarkomane ligger imiderltid ikke kilden til avhengigheten i oppveksten, men kan relateres til sterke opplevelser av negativ karakter senere i livet. Dersom en person blir utsatt for mobbing, ydmykelse, ekstrem frykt eller andre sterke påkjenninger hvor håndtering av følelsene mislykkes, kan det å jobbe i ekstreme mengder bli en strategi for å holde den overveldende smerten unna. Vedkommende vil forsøke å blir usårbar ved å finne beskyttelse i noe som hun eller han mestrer svært godt.

Arbeidsnarkomane er kronisk plaget av uro og usikkerhet i relasjon til andre. For dem faller det naturlig inn å knytte seg til andre gjennom å forsøke å kvalifisere seg for dem. De opplever en tilbakevendende trang til å fremstå som dyktige, ressurssterke eller hjelpsomme. Noen av dem tenker rett og slett at de må bli best. På denne måten ønsker de å gi andre grunner til å ikke avvise eller forlate dem.

I en arbeidssituasjonen betyr det at de jobber hardt for å få anerkjennelse av kolleger og sjefer. De ønsker å være en umistelig ressurs, slik at arbeidsgiver ikke skal avvise eller å avskjedige dem.

Men uansett hvor hardt de måtte jobbe og hvor dyktige de måtte være, blir det aldri nok. Angsten og bekymringen vender alltid tilbake, og de trenger en ny dose med bekreftelse for å dempe uroen. Derfor jobber de enda hardere, og den onde sirkelen som de kommer i, gjør dem til arbeidsnarkomane. Deretter tar avhengigheten av å jobbe stadig mer over og dominerer alle aspekter ved deres liv.


Arbeidsnarkomani er et velment, men mislykket forsøk på å mestre angst og vonde følelser

Som alle andre, ønsker arbeidsavhengige å ha tilfredsstillende relasjoner. Men vennskapelig eller intim relasjon til andre vekker sterk angst i dem. I neste omgang havner de i stadig grubling og analysering av sin situasjon. De kan tilskrive andre personer tanker og holdninger som de ikke nødvendigvis har.

Den arbeidsnarkomane begynner å tenke «Andre synes ikke jeg er bra nok», «De liker meg ikke», «Jeg må bli best for å bli likt», eller lignende tanker. Deretter jobber de enda mer for å dempe uroen og bli flinkere, slik at andre skal ha grunn til å like dem. På denne måten forsøker de å løse problemet sitt, men ender ufrivillig opp med å gjøre det verre for seg.

I de fleste tilfeller skjer dette ubevisst, og vedkommende ser ikke selv sammenhengen mellom følelser, angst og defensiv adferd (overdreven jobbing). Mange oppdager dette først i samtaler med psykolog.


Arbeids narkoman 05

Arbeidsnarkomane går inn i en psykologisk boble

Som nevnt har arbeid en kortvarig dempende effekt på uroen. Jobben blir den arbeidsavhengiges medisin for angst. Derfor utvikler slike personer ulike strategier for å skjerme arbeidet, og holde unna alt som kan komme mellom dem og jobben. De stenger ute alt og alle som måtte minne dem på at det de driver med er farlig. De trer inn i en psykologisk boble der virkeligheten blokkeres fra å nå bevisstheten.

Mange arbeidsnarkomane blir nærmest som roboter. De mister til og med kontakten med egen kropp. De fortrenger dens signaler, og undertrykker følelser og smerte. Arbeidsnarkomane har ofte ikke bevisst opplevelse av å være engstelige. I stedet opererer de med rasjonaliseringer og vikarierende årsaker som «Firmaet er helt avhengig av meg», «Det er gøy å jobbe», eller «Dette er midlertidig. Neste måned blir det bedre». Men de innser sjelden alvoret i deres situasjonen. Ikke før kroppen sier stopp, og de oppdager at de er utbrente.


Går det an å bli kvitt arbeidsnarkomani?

Jeg har gjort langtidsoppfølging av de fleste av mine pasienter med arbeidsnarkomani, også etter at behandlingen er avsluttet. Min erfaring er at tilfriskning er fullt mulig, men at det er avhengig av flere faktorer.

For det første er det viktig at pasienten får hjelp av en psykolog som har erfaring med arbeidsavhengighet og utbrenthet. Dette er avgjørende både i forhold til å stille korrekt diagnose og gi riktig behandling.

Arbeidsavhengighet er ikke en egen diagnose, men diagnostiseres under Nevrasteni i manualen (ICD-10). Før diagnosen settes, må psykologen utelukke andre lidelser som kan tilsynelatende virke som arbeidsnarkomani. Spesielt gjelder det å utelukke bipolar lidelse, tvangslidelser, og engstelig-unnvikende personlighetsforstyrrelse.

I starten har arbeidsavhengige sterke plager. Derfor er motivasjonen til å gå i behandling høy. Men etter en periode blir det ofte tydelig for meg hvem som kommer til å bli frisk, og hvem som antagelig ikke kommer til å bli det.

Den viktigste forskjellen mellom disse to gruppene kan oppsummeres med ordene aksept og tålmodighet. De som ikke får fullt utbytte av behandlingen, er de som tenker at de ikke har tid til å være syke og utbrente. De vil ha en rask løsning på problemet. De håper at jeg kan gi dem noen hurtigvirkende teknikker som gjør dem fort friske. Slike personer har ennå ikke innsett hva slags lidelse de har med å gjøre. De har til gode å oppdage at det er deres egen adferd som gjør dem syke. Det eneste de er opptatt av, er å få energien tilbake slik at de kan gå tilbake til sin vante livsstil.

Etter noen timer med behandling, går som regel lidelsestrykket ned hos arbeidsnarkomane. Da reagerer en del pasienter med å utebli fra behandlingstimene. De føler seg bedre, og tenker at problemet er løst. De går tilbake til å jobbe slik de har gjort før, men etter en stund blir de dårlige på nytt.

Mange blir syke flere ganger før de endelig innser alvoret i sin situasjon. Dessverre har jeg sett enkelte få kroniske plager av arbeidsnarkomani. Årsaken er at de ikke forstod alvoret i sin situasjon før det var for sent. I et par tilfeller har jeg til og med sett arbeidsnarkomani føre til varig arbeidsuførhet.

Hurtigvirkende mirakelløsninger finnes dessverre ikke. De aller fleste som aksepterer at det tar tid å bli helt bra, og er villige til å forplikte seg til behandlingen, blir friske til slutt.

I motsetning til de som blir syke på nytt, tar slike personer behandlingen på alvor, også etter at de verste symptomene har gitt seg. De er villige til å gå i dybden og jobbe med de sidene ved sin personlighet som forårsaket deres plager. De har innsett at et liv med ekstrem arbeidsmengde ikke er forenelig med god psykisk og fysisk helse. De har forstått at de aldri kan vende tilbake til den gamle livsstilen igjen.

5013 Total Views 1 Views Today
Scroll To Top